torsdag 7. november 2013

Ja, nå blir det mye holdt fremover Midas!


Blæh at vi skal rote det til sånn med de grunnleggende tingene.
Neste gang jeg får valp skal jeg holde på så lenge med grunntreningen at hunden er fem år før den lærer seg noe annet.

Vi sliter mildt sagt med en vinglete holdt. Det trippes, hoppes, vendes, snurres, og av og til pipes det og før Midas setter seg i utgangsstilling.
Det er som en aldri så liten dans! Det har vi ikke tid til i en rallybane hvor han skal i utgangsstilling på halvparten av skiltene...

Jeg er helt overbevist om at det er jeg som skaper trøbbel for han, og dermed kan takke meg selv for at han tripper. Han blir usikker for at jeg er inkonsekvent i kommanderingen, og noen ganger sier "på plass" når vi stopper. Slik at de gangene jeg plutselig ikke sier det, hvor han tidligere alltid visste at han skulle sitte, blir han usikker.

Så fra nå av skal jeg lage meg en liste med regler for holdttreningen, og den skal jeg følge slavisk.

*Aldri mer si "på plass" ved holdt
*Aldri mer belønne for halvgode trippeholdter
*Konsekvent si "feil" og gå vekk når han setter seg skjevt, tripper etc.
*Aldri vente han ut for å gi han muligheten til å trippe seg inn på riktig plass

Jeg tror også at jeg har en tendens til å godta skjeve sitter når vi har gått lengre lineføring/fvf enn hvis jeg øver på kjappe holdter og bare går ett og ett steg, men det er det førstnevnte som er vanskeligst for han.

I går hadde vi siste kvelden på rallykurset, og da gjorde vi oss noen flere erfaringer rundt det å ikke varme opp godt nok. Første runde var en fadese med hopp og sprett og tjo og hei.
Det gikk bedre når han fikk gå seg varm da. Ofte når vi går baner sitter jeg igjen med en følelse av at det er veldig rotete, og at det ofte er jeg som roter. Jeg går for lite tydelig. Tror dette er noe jeg må være mer fokusert på, og jobbe med. Midas er, uansett hva vi holder på med, avhengig av at jeg er tydelig. Jo mer jeg vimser jo mer vimser han.

Tok en liten treningsøkt i parken nedi gata her i ettermiddag hvor vi trente litt på fvf - holdt, rygging og en lang innkalling.
Jeg tror jeg skal jobbe litt med klikkeren igjen på rygging fra meg, for han har kortet ned på hvor langt han rygger, og har litt mye fremover fokus, fordi det er lenge siden jeg har belønnet bakover eller avstandsbelønnet når vi har trent på rygging. Rygging på fot har blitt mye bedre, fra å være helt håpløst og noe jeg trodde vi aldri skulle få til, til å bli en ganske bein rygging uten å hoppe metervis fra meg.



Midas ble øyelyst i går uten anmerkninger :) Var første gangen han ble øyelyst, så det var jeg veldig glad for. 

Han er verdens godeste godklumpestump <3








mandag 4. november 2013

Å legge planer med ME er som å bygge snømann på badet.


Nå er jeg så gal på de j*** fastlegene som sitter og trøkker ut av seg alskens idiotiske ting!
Jaggu skal de ha for å gå på skole i 7 år for å ikke ha fått mer kunnskap enn hva hvem som helst kan finne ut ved å google problemet. Eneste man trenger legen til er å skrive resepter, det er det eneste de duger til.

Jeg hadde en fastlege som var så evneveik og tilbakeholden at det var en vits å gå dit. Han nektet å henvise meg til smertesenteret ved St. Olavs hospital for utredning av ME. For det første fordi han trodde ikke på at ME var en sykdom og for det andre fordi han mente at alle som ble henvist uansett fikk avslag.

ME er jo bare en samlebetegnelse på diffuse "plager" og ingen egentlig problem. Hovedproblemet er vel i hovedsak at man er syk i viljen om man har ME hvis man skal tro denne legen. Skremmende at en nyutdannet lege er så lite ydmyk og kunnskapssulten rundt en sykdom som det faktisk blir mer og mer fokus på.
Uansett så gikk denne legen ut i permisjon og inn kom en vikar som var, om mulig, enda mer medmenneskelig tilbakestående. Hun kom med så mange dumme forslag og løsninger på ting at jeg ble helt satt ut. I tillegg så oppdaget jeg senere at hun skreiv ting i journalen min som overhodet ikke stemte med virkeligheten. Jeg fikk inntrykk av at hun skreiv den lenge etterpå og bare måtte finne på hva hun skulle skrive. Sånn som vi gjorde når vi skreiv logg etter naturfagforsøk på skolen og ikke hadde peiling på hva vi hadde gjort den dagen for syv mnd siden...

Så byttet jeg fastlege til en annen lege ved samme kontor. Og da, tro det eller ei, jeg neste gang sendte melding til legekontoret for å bestille time, fikk jeg svar om at de hadde satt meg opp til time da og da til dr. blablabla som var vikar for den forrige legen. Altså; den nye legen min var også borte, slik at hun som jeg prøvde å komme meg vekk fra var vikar også for den nye legen. Ergo sitter jeg da der med den samme legen! Er det mulig? JEPP!

Hun har vært så tydelig i sin sak at ME er en psykisk sykdom, hvor man må presse seg med trening og sånn for å komme seg gjennom det. På smerteklinikken på st.olavs hvor de eneste spesialistene på ME i Trondheim er, sier de at man for å bli bedre alltid skal gjør litt mindre enn man klarer uten å bli helt utslitt. Jeg har gjentatte ganger tatt opp med henne at jeg ikke er en person som legger meg ned og møgler, men som gjør alt jeg klarer og mere til fordi sofalivet som 30åring er ubeskrivelig kjedelig. Det skjønner hun tydeligvis ikke. Hun står på sitt om at jeg bør dra på et rehabiliterings/motivasjonsopphold på et senter for psykisk syke for å komme meg.

Jeg har sagt med store bokstaver til henne at det hjelper meg lite at hun kommer med kostbare (for kommunen) forslag om behandling som jeg VET vil gjøre meg værre selv om det hjelper på hennes samvittighet. Det går ikke inn.
Sist vi hadde møte med nav og lege sprakk det for meg. Da leser hun fra nav opp det legen har skrevet i journalen min i Mars 2013, hvor det står at jeg hadde blitt mye bedre form. I mars 2013 lå jeg og hadde store problemer med å komme meg fra stua til kjøkkenet og sleit med å klare å snakke for jeg var så sliten. Jeg gikk med krykker for å karre meg frem, men likevel luftet jeg Midas hver eneste dag på morgenen, selv om jeg brukte en halvtime på de vi vanligvis bruker 10 min på. Men for all del, her er det motivasjonen på å bli frisk det skorter på!

I tillegg til å holde på med dette som virkelig krever sin vilje og energi prøver jeg å karre meg tilbake til livet.
Jeg har fått veldig god hjelp av LDN, og blitt mye bedre det siste halvåret.
Så legger man planer, melder seg på kurs og ser fremover de gode dagene... Så kommer de dagene som ikke er så gode hvor man må ringe rundt, sende meldinger og forklare at nei, jeg klarer ikke å gjennomføre planen likevel. Jeg lurer på hvor mange ganger de siste årene med ME jeg må bite i det sure eple og avlyse ting.

Det er så kjipt å alltid sitte med en følelse av å være den som aldri klarer å gjennomføre ting. Likevel blir det ikke riktig å kaste inn håndkleet å aldri ha et håp om å delta på ting heller, hva skal man da leve for?

Dette blogginnlegget er bare rot, og en utblåsning fra en aggressiv meg som snart sprenges av frustrasjon. Og til alle dere som har mennesker i nær omgangskrets som sliter med liknende ting; gjør det enkelt når de ikke klarer og må avlyse.
Tro meg, det er straff nok i seg selv å måtte se sannheten i øynene og avlyse noe du har sett frem til lenge. Noe som du virkelig har lyst til å gjøre, men som du vet at vil koste deg alt for mye. Det kan være en helgetur eller en treningsøkt på en time.

Det er ingen som ønsker å bruke opp livet sitt på å vente på å klare ting som er en selvfølge for mange.
Tenkt deg om en ekstra gang før du dømmer. Det er alltid veldig enkelt å snakke om andre ut i fra eget ståsted.


Den siste tiden har jeg fult med på facebooksiden til Magne Helander som skriver om sin kreftsyke datter på 7 år. 
De prøver å gjøre det beste ut av de siste dagene sammen med Ylva, mens de vet at englene snart skal komme å hente henne. Da kan man være ekstra takknemlig for at man har det så bra som en har det. Og sette pris på de små tingene som gir glede og livslyst. 

Det er ikke alltid så enkelt, og jeg prøver å minne meg selv på det når jeg sitter og møgler over leger og nav, at jeg tross alt er veldig heldig. Det er ytterst få i verden som er så priveligerte og heldige som jeg (og vi) er, og det burde vi være flinkere til å tenke på.



Så over til noe hyggeligere;

Midas har fått seg et nytt søskenbarn på fire ben. En nydeligvakker liten hvit prinsesse som er så heldig og ble reddet av dyrebeskyttelsen fra en trist skjebne. Hun har nå, 12 uker gammel, kommet til sitt hjem hos Kristin, og der skal hun leve og bo som en prinsesse fortjener.
Hun var medium fornøyd med at det kom en ekkel rød schwæring i hennes hjem i dag, og Midas virket overrassket og glad over at det finnes katter i en mindre variant, men det tar nok litt tid før de blir perlevenner. I dag ble det bare skuet på avstand. 
Hun er hvertfall en veldig vakker og kosete, leken og frisk herlig frøken som det skal bli en fryd å ha i familien <3


Så søøøøøt <3